“Nei jeg rakk ikke frokost i dag, for klokka gikk så utrolig raskt. Og så endte jeg opp med en bolle på Narvesen, for de hadde jo ikke noe annet. Eller – de hadde banan, da, men det fristet liksom ikke.. Så da blei det bare slik.”

Må dårlig tid nødvendigvis føre til dårlige valg?

Jeg har gjort meg noen tanker om hvordan jeg ønsker at fremtiden min skal se ut. Både når det gjelder bosituasjon, jobb- og familiesituasjon og andre relasjoner. Både i dagene fremover, og om flere år. Like vel er det jo slik at jeg ofte ender opp med å ta valg som går på tvers av disse tankene om fremtiden min. Ja – det kan faktisk skje ganske ofte.

Som for eksempel i går, da jeg hadde store planer om å være godt uthvilt da jeg sto opp i dag. Men som gikk rett i vasken fordi serien på Netflix var så sykt spennende. Dette er heller ei en engangshendelse – snarere tvert i mot! Og jeg synes nesten jeg er på grensen til å fremstå som evneveik når det kommer til å se disse særdeles tydelige sammenhengene mellom årsak og virkning. At jeg aldri lærer, liksom! Og jeg vet jo det at om jeg har sovet lite, vil det være større sjanse for at treningsplaner også ryker, og kanskje orker jeg derfor heller ikke å lage ordentlig middag når jeg kommer hjem – så blir det bare tull og rør. Kun fordi jeg tok “bare en til….” på Netflix.

Og dette skjer ikke bare på grunn av min tendens til å bli dratt inn i mobilskjermen på de sene nattetimer, men også i mange andre sammenhenger. Der jeg har et klart ønske og et klart mål – om at SÅNN skal jeg bli! Men så skjedde ditt og datt og så ble det bare sånn, og så ja…. Du veit..

Det er lett å gå fra planen om kun 1 episode til kun 1 sesong, si…

Det er nesten slik at jeg ofte har en forventning om at ønsket mitt der fremme, på magisk vis skal komme i oppfyllelse bare fordi jeg har tenkt at det skal bli slik. Men at jeg utelater å se effekten av de små, daglige tingene jeg velger å gjøre i stedet, som faktisk heller tar meg i helt andre retninger. At jeg da i tillegg forklarer det med at det bare ble slik på grunn av det ene eller det andre. Uten å faktisk erkjenne at det til syvende og sist er JEG som må stå til ansvar for de valgene jeg tok.

For det er slik at de tankene jeg har om fremtiden aldri kommer til å bli oppfylt, om jeg ikke innser at jeg selv må ta personlig ansvar for at det skal skje. Og da kan jeg ikke fortsette å skylde på hverken spennende serier eller annet rart. For tar jeg ikke ansvaret selv, vil det alltid være noe som kan komme i veien. Det vil alltid være noe som vil kunne hindre meg i å komme dit jeg ønsker. Og jeg vil jo ikke det skal være slik, vil jeg vel?

Jeg kunne da pinadø dratt på trening selv om jeg var litt gjespete – jeg vet jo også hvor våken og energisk jeg kjenner meg etter en god økt.

Jeg ønsker jo å ha det godt i fremtiden. Ha en god rytme både når det gjelder fysisk aktivitet, matglede, lek og moro med familien og å trives godt på arbeidsplassen. Jeg ønsker å eie hus med hage og dobbelt garasje. Jeg ønsker å ha penger nok til å kunne reise litt, og ikke minst ønsker jeg meg en god helse – både fysisk og mentalt.

Disse ønskene er ikke verdt noen ting om jeg ikke gjør noe for å oppnå dem. For ingen ting kommer av seg selv. Og i alle fall ikke om jeg fortsetter å skylde på alt annet for at jeg ikke fikk gjort det. Jeg bli hverken rikere eller mer frisk av det… Ingen dobbeltgarasje som kommer kastende etter meg heller.

Vil mine drømmer bare forbli drømmer..?

Det er både befriende og skremmende å vite at alle de små valgene jeg tar i løpet av en dag, vil føre til at fremtiden min ser sånn eller sånn ut.. Det kan så absolutt være både på sin plass og aldri så fristende å legge årsaksforklaringer på utenforliggende påvirkning – som at “jeg tok bilen i stedet for å gå, fordi det var så kaldt ute” – eller “de serverte jo bare fine rundstykker på møtet, så da måtte jeg jo spise det”. I stedet for å trekke det tilbake til meg selv og eie beslutningen fullt og helt. Det er jo ikke mye moro å stå til ansvar for beslutninger jeg vet ikke gagner meg selv i det lange løp. Det letter litt på samvittigheten å kunne legge det over på noe annet eller noen andre.

Det å ikke ta ansvaret selv gir en bedre følelse her og nå – men vil det føre til en bedre følelse for meg i fremtiden? Kanskje jeg rett og slett gjør meg selv en bjørnetjeneste?

Det betyr selvfølgelig ikke at jeg MÅ gjøre alt perfekt hele tiden, for det ønsker jeg heller ikke. Og jeg sier ikke at jeg kommer til å slutte å “skylde” på andre ting – det er heller ikke et mål jeg har. Det er heller ikke slik at ALT kan kontrolleres av en selv. Sykdom kan oppstå, og situasjoner kan bli helt annerledes enn det jeg hadde planlagt for.

Like vel kan det kanskje være slik at det mest handler om hvordan jeg tar disse situasjonene, og ser for meg den fremtiden jeg ønsker mens jeg vurderer hva jeg skal velge – og faktisk erkjenner at jeg som regel alltid har et valg. Uten å konkludere med at det kun er en måte å gjøre det på. Og ta en vurdering på hvilket av disse valgene som er det beste for meg både nå, og ikke minst for den fremtidige meg.

Med valg følger både frihet og ansvar.

Lenge leve skjebnen, for all del! Like vel vil jeg også være trygg på at jeg også kan styre i mer eller mindre grad hvilken fremtid jeg har i vente, og at alle de små, gode valgene jeg tar er med på å bygge opp til at den inneholder det jeg vil ha og trenger – og gjerne mere til!

Hvilken fremtid er du på vei mot, sett i lys av de valgene du tar i dag?

Susanne



Legg gjerne igjen en kommentar: