Vekten min har gått opp og ned flere ganger i løpet av livet. Jeg har hatt mine “kurer” helt tilbake i barndommen. Da jeg alltid har hatt (og fremdeles har) en forkjærlighet for det søte, det salte, det fete, det sure (alt, egentlig), har det vært nødvendig å gjøre diverse justeringer for at det ikke skulle ende opp med å gå helt galt. Til mammas fortvilelse og iherdige forsøk på gi meg lett-versjoner av isen alle de andre spiste, samt å veie smågodtet når det skulle inntas en kosefylt lørdagskveld med familien og MacGyver på tv, som kanskje fungerte godt i perioder, ble jeg bare større og større for hver gang jeg gikk opp igjen. Jeg endte jeg opp som en 22-åring med sykelig fedme. Ja, jeg var godt over 110 kilo da jeg fikk øynene opp for hvordan fremtiden min kunne komme til å se ut. Ikke bare kunne se ut – men VILLE se ut, om jeg ikke gjorde en endring.

FØR: Blid utenpå, men kanskje ikke like blid inni..?

Størrelse 50 i bukser var for smått

Det var høsten 2008, jeg slet med smerter i knærne, korsrygg, hadde veldig uren hud og hadde det rett og slett forferdelig i meg selv. Jeg følte jeg hadde en gange som en på godt over 80 med ufestede proteser i alle ledd. Ingen “fine” klær passet, jeg gikk kun i behagelige, store klær og det var lenge siden jeg hadde benyttet noe annet enn trenings-BH. Jeg hadde nettopp sendt en SMS, til min daværende sjef på jobben, og spurt om det var OK at jeg kom i min egen bukse på jobb. For jobb-buksen passet ikke lenger (selv om det var den største størrelsen de hadde – størrelse 50). Heldigvis fikk jeg et “Ja, selvfølgelig!” Det var likevel ydmykende og sårt å måtte ty til det. I tillegg fikk jeg enda et aha-øyeblikk da jeg senere den dagen skulle ta oppvasken, og ble andpusten og sliten av å bøye meg ned under vasken for å hente oppvaskmiddelet.

Slik kunne det ikke fortsette. Gjorde jeg ikke noe nå, var det ikke sikkert jeg ville være her om 10-15 år..

Det var noe med den dagen som gjorde at alle andre tidligere feilprøvelser var glemt. Det var NÅ det gjaldt. Det var NÅ jeg ennå hadde sjansen til å gi meg selv en ny skjebne. En helomvending i livsstilen ble redningen, og Roede-kurs var en stor del av det. Jeg klarte det ikke alene.

Jeg fikk det til da – jeg får det til nå

Jeg sitter her den dag i dag og takker den tidligere meg for at jeg innså hvordan jeg hadde det den gangen, og faktisk tok de grep som trengtes akkurat da. Ja, jeg har hatt perioder i ettertid hvor vekten har gått oppover igjen – spesielt i forbindelse med graviditeten for 3 år siden, og tiden rett etter. Jeg har måttet omrokkere litt på forventningene til meg selv igjennom årene, og har på den måten like vel kommet meg tilbake til trivselsvekt. Jeg har alltid vært en kløpper på å utsette ting og tiltak, men jeg har lært meg å ta disse tegnene på alvor – ellers vet jeg hvor det bærer.

Tusen takk, 22-årige meg – for at du tok grep da du gjorde. Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg ikke sittet her i dag.

Ta ditt nok er nok på alvor!

Det er nemlig det som kan kaste deg på reisen mot den kroppen, helsen og de positive tankene og følelsene du ønsker å ha om deg selv. Et skritt i riktig retning er alt som trengs for å komme igang, og ditt fremtidige jeg vil takke deg stort for det valget du tok. Det valget du tok her i dag. 

Ønsker du å lese mer om min historie, og hvordan det aldri er for sent å ta tak igjen, kan du finne det her: https://www.roede.com/provd-alt-grunn-a-gjore-igjen/ 

NÅ: Ikke noe lureri med smilet her i gården 😀

En intendert inspirerende hilsen
fra Susanne



Legg gjerne igjen en kommentar: